Ingen har ei så formidabel, brakerotseig, nesten sjøldestruktiv arbeidsom og utholdende mor som jeg.
Her er hun i full gang med å demonstrere for sin svigersønn hvordan hun klarer å vaske huset sitt utvendig ved å skjøte ei list til en vaskekost med brun tape.
Det hun unnlot å ta med var gardintrappa hun balanserte på for å nå hun opp. Det var da Gunnar ville tildele henne villmannsknappen med Selo-Zok.
Hun har en hjerteklaff som er defekt, angina, en mislykka hoftetransplantasjon som gjør at hun vagger med uomtrollerte sidestep når hun går, gråfugl på begge øynene, mikrofoner på begge ørene, en klump her og an annen der.
Hun passer far 24/7, har fem timer i uka til å utføre handling, legebesøk o.s.v. på.
"Nå er du nødt til å ta det litt rolig," sier vi. "Æg må arbeida. Æg kan klara alt, bara æg får arbeida," understreker hun med et slikt ettertrykk, at selv Vårherre forstår.
No comments:
Post a Comment